Manglende orienteringsevne er kanskje den viktigste svakheten ved dette dramaet om illegale innvandrere. Araberjente som blir kasta ut av USA fordi hun skrev en 911-differensiert skolestil blandes sammen med asiatiske gutter som lures med i gjengmiljøer og ei litt fasadeblond australsk jente som så gjerne vil bli amerikansk stjerne at hun ligger med immigrasjons-typen Ray Liotta med hele kroppen i utstuderte internett-positurer.
Etter nesten to timer ante jeg fremdeles ikke hva filmen ville fortelle. At det er synd på folk som har det vondt? Ja, det er det. Men hvorfor er den ene immigrasjonsfamilien sånn at brødre myrder søstera si av æresgrunner? Er det fordi vi skal synes ekstra synd på dem, eller er det fordi de representerer de immigrantene det ikke er synd på?
Filmen mangler noe så enkelt som et filosofisk fundament. Det trengte ikke være tjukt, det trengte ikke ha fremmedord eller menneskerettighetstaler — men det burde vært der. Alle de fattige og alle de ærgjerrige ønsker å komme til de rikeste stedene på jorden. Av åpenbare grunner kan de ikke det, for da ville de rikeste stedene på jorden bli de fattigste stedene. Så når vi synes synd på dem, er det med like stor politisk sprengkraft som hvis vi griner for dem som får rynker når de blir gamle. At de får et bedre liv der de er, kan vi kanskje gjøre noe med. At alle vil til vesten, kan vi ikke gjøre noe med.
«Crossing over» har to gode historier. I den ene blir immigrasjonspurk Harrison Ford grepet av ei ung mor som sendes tilbake til Mexico. Den historien burde hatt en handling, ikke bare tytete tåre-tablåer. Den andre er den arabiske jenta som skriver i skolestilen at hun kan forstå motivene til selvmords-bomberne bak 911. FBI tar henne, og scenene der hun og mora skilles fra resten av familien har ekte, brystverkende dramastoff i seg. Her ligger egentlig filmen.
Stilmessig er dette en litt lurvete, usammenhengende greie med mange tunge sukk, tallrike «Ånei å nei»-scener og totalt unødvendig kvinnenakenhet. Lang er den også.