Egentlig et selvsagt valg. Den følelsestunge nord-iren (ja, jeg har imdb) er den eneste naturlige oppfølgeren til Skottlands sinte sønn Connery. I «Taken» viser Ulsters tidligere bokser at han også kan slå i hjel folk uten at Jane Fonda og Bono protesterer.
«Taken» ligger et sted midt mellom Bronsons dødsønsker og Harrison Fords koneleting i Paris («Frantic»). Du tror innledningsvis at Neeson vil foretrekke å finne dattera si på en verbalt medgjørlig Gahr Støre-måte, men regissøren har innrømmet mannen den sinte pappas selvfølgelige rett til improviserte avstraffelser.
Vi aner en rolle-psykologisk endring allerede da han bodyguarder ei sånn jente som tjener milliarder på at Pirat Bay er nedlagt. Neeson har eldre-ADHD. Han slår.
Eks-CIA-pappaen er også skeptisk til at den 17 år gamle dattera skal dra til Frankrike med Air France for å følge etter tvilsomme menn i U2 rundt i moralvakuumet.
Jentene er da også dummere enn de fleste brødsorter utenom loff. De gir Paris-adressen til en fotball-pen mafia-psykopat på flyplassen, og dermed blir de trafficka rett inn i eskorte-tjenesten «Fete arabere foretrekker jomfruer».
I en stilig thriller-scene instruerer pappa henne i mobilen mens hun ligger under senga: – De kommer til å ta deg. Rop så høyt du kan om alt du ser. Dette er en fagmann. Det gir også en fin følelse av Rambo da Neeson sier til den ekle kidnapperen i mobilen: «I will find you, and I will kill you.»
Så hiver han seg utpå for å ta albanerne, som er de nye standardskurkene. Han klatrer takrenner, han banker flyplass-menn, han råkjører fra froskepolitiet og han har et vakkert Schwarzkopf-rødskjær i håret som antyder at her kommer en britisk katolikk, og han har vært forbanna siden reformasjonen.
Det er fælt å innrømme, men «Taken» er en sånn film som folk vil se i lyse, mjuke sommerkvelder. Vi lever som dyr.
Følg meg på Twitter: @arilabra