Historien om hvordan det gikk til at den labb-lamme nasjonsløva Richard Nixon åpnet seg for en overfladisk snakkeshow-vert som David Frost er så god at den antakelig ikke er sann. Det svekker ikke filmen.
Frank Langella spiller Nixon på en annen måte enn Anthony Hopkins gjorde i Oliver Stones film. Den nylig utskjemte presidenten er kanskje en ærlig mann som enten har gjemt seg bak taleførhet eller har gått seg bort i glemske forestillinger om hva han sjøl har gjort. I filmen er han blitt en snedig, menneskelig mellomting; halvt luring som oversnakker den enkle Frost i uendelige, velformulerte detaljspredninger, halvt en ærlig mann med dårlig samvittighet overfor hele det amerikanske folket, unntatt de liberale.
Frost skal intervjue ham i tre omganger. Nixon tar de to første på poeng. Så oppstår en merkelig telefonsamtale som Tricky Dick siden benekter. Den blir en skjebnesvanger utfordring til Frost og en påminnelse om hvem han er og hvilke fordommer han må streve mot. Da blir den glatte party-mingleren til en arbeidsmann, og så skjer det som skal skje.
Michael Sheen likner ikke egentlig på David Frost, men han blir til ham. Langella synker inn i skikkelsen sin som ei vridd tyrirot. Intervjuet fortoner seg som en boksekamp mellom Muhammad Ali og Kung Fu Panda, og det sitter storarta skuespillere i hjørnene.
Eu uvanlig stilig film.