Etter tjue minutter skrudde jeg av (og det var til og med blu ray) og tenkte: Ville folk ha syns slumminga var rørende og fargerik også hvis barna ikke bare ble torturert og mishandla, men dessuten brukt i barne-porno og var lyse i huden som ferierende briter? Eller er India spesielt begunstiget som en eksotisk-fattig omgivelse for livssyns-turisme og fattigdoms-sentimentalitet?
Slummen i Bombay er et ekkelt sted. Det kan ikke musiseres bort. At indisk politijustis overfor barn innebærer elektrisk tortur er ikke vittig. Barneslum er ukult. Barnemishandling er ukult. Blinding med kokende syre er ikke «trist, men sånn er det jo».
Slumdog-filmen er en «Det våres for Hitler»-opplevelse, den er en halvdokumentarisk ufølsomhet. Vi tåler så mye etter hvert. Men det er ikke roboter fra verdensrommet som blir sprengt i denne filmen, det er barnesinn på et av de skammeligste stedene i verden.
Filmen handler om en gutt som klarer spørsmålene i «Vil du bli millionær?» og tenker tilbake på sin forferdelige oppvekst og hvordan han lærte svarene. Det er en "æææh, javel ja"-ting om man er ute etter sannsynlighet, akkurat som den lykkelige kjærlighetshistorien er det. Men filmen er godt laga, og den flyter flott av gårde på sin fargerike naivitet.
Lær dere dette: Å ha sympati for folk er ikke det samme som respekt. Italienske tåre-barn-malerier er ikke politikk.