Det blir antakelig sånn: På «Transformers 2» sitter fjortenåringen med «Madcon synger Beethoven» på iPod. Far har tatt Viagra for å få skikkelig utbytte av sandvolleyen. I en sørgmodig liten sal sitter mor og ser følsomt på Emma Thompson eller undrer seg over Dustin Hoffmans sjarm. Hun har det nok finest.
«Last chance Harvey» er en film til å bli vedvarende nervøs av. For det første kommer Hoffman til datter-bryllup i London bare for å oppdage at han tilhører den litt fjernere familien. På en pub sitter Thompson og har mislykka blind date med en yngre mann som får sine jevnaldrende på besøk. Så trøbler Dustin med jobben, tråkker i mobilen, slasker rundt i livets minner og har det forferdelig. Da han tilfeldigvis får Emma i stedet for peanøtter til whiskyen, har alle i salen følelsen av at de sosialt forbannede og brennemerka nå skal plage hverandre med umulige hormonforstyrrelser.
Fine samtaler oppstår. To fantastiske skuespillere utleverer svære ting med en tilbakeholdenhet som mennesker går på kurs for å tilegne seg. Man slutter aldri å være nervøs, for de to slitte livsvandrerne havner i mange sosiale situasjoner som man bør være lus for å like. Men det er utrolig bra gjort.
Bikini-far skulle nok ha vært i mors kinosal, for Emma Thompson er den skjønneste britiske skuespilleren gjennom tidene, og bedre enn dette tror jeg aldri jeg har sett henne.