«The haunting i Connecticut» er basert på en i USA svært kjent og omdiskutert begivenhet som fant sted på 70-tallet. Men jeg tror ikke et øyeblikk på at ting skjedde i virkeligheten slik det gjør i denne klisjeen av en hjemsøkt-grøsser.
Da den alvorlig kreftsyke tenåringen Matt Campbell (Kyle Gallner) blir behandlet på et sykehus i staten Connecticut, leier familien en staselig gammel villa i nærheten. Mens resten av familien aner fred og ingen fare i det nye hjemmet, opplever den allerede hardt prøvede Matt en rekke uforklarlige og uhyggelige ting som kanskje er hallusinasjoner som følge av medisinene, kanskje noe annet. Snart avdekkes husets makabre forhistorie.
Uhyggen spisser seg til. Du blir skremt. Det blir fryktelig vondt og ekkelt. Lyn og torden er vel den eneste klassiske skrekkfilmeffekten det ikke er funnet plass til her. Det pøses på med grøssertradisjonelle hendelser og reaksjonsmønstre.
Som thriller er «Haunting i Connecticut» for så vidt spennende nok, og historien (når du ser bort fra at den er «sann») er egentlig ganske logisk skrudd sammen. Men som grøsser er filmen en våt kinaputt.
Først kommer sjokkene og uhyggen kommer i form av dunking, hamring, skygger og plutselige, fæle glimt fra fortiden. Teknisk svært vellaget, og der mye av uhyggen kommer av antydninger. Men sjokkene blir så mange og kommer etter hvert i et så forutsigbart mønster at de mister effekten. Så når uhyggen virkelig eksploderer, er vi allerede tilvendte og mette.
elisabeth.bie@aftenbladet.no