Åpningsmøtet med de aktiviseringskåte guttungene i «Max Manus» var et sjokk for meg, for plutselig virket det som om motstandsbevegelsen i Norge hadde fått sin «Olsenbanden Junior»-film. Aksel Hennie og kameratene hans signaliserer innledningsvis en oppkvikket reality show-tilnærming til okkupasjonen av Norge.
OK. De var unge. Men umodenhet er ikke den eneste måten å skildre ungdom på. Og om det var sånn at motstanden i Norge ble til for å tilfredsstille livlig eventyrlyst, så burde den teorien vært poengtert i manus: De trodde egentlig at krigen var en epleslang.
Hei hei, takk for sist. Hei hei, Max Manus. Samtalene virker guttebok-aktige, og fortellerstemmen er plagsomt yndig.
Det fornemmes som Stompa og Bodø i verdenskrigen, og hvalpifiseringa legger det barneromsfriske stemningsteppet som resten av filmen skal vandre på. Derfor virker det skøyeraktig da Hennie må kaste seg gjennom vindu og havner bevoktet på sykehus etter. Det virker ikke troverdig da sjukepleiersken sier «Slå meg, ellers trur dei at eg var med på det», for hvor skulle den rømte fangen ellers ha fått ei gips-tang? Postordre? Dette er klisjeer som virker vittige i Steven Seagal-filmer, men som forgifter et dokudrama. Mangelen på stø forteller-originalitet forsterker åpnings-inntrykket av at filmskaperne ikke aner hva de holder på med, eller hvilken film de tar sikte på å lage.
Valget av Aksel Hennie er dessuten problematisk. Han er sikkert en stilig skuespiller i en romantisk komedie, men i rollen som sabotør med dødsforakt blir det noe DiCaprio-aktig veikt ved ham.
Tenk deg at Arne Skouen i 1957 valgte Henki Kolstad til å spille Jan Baalsrud i «Ni liv» i stedet for Jack Fjeldstad. Det ville ikke vært samme filmen. Det finnes noen skuespillere som er laga for å spille Baalsrud-er, og noen skuespillere som er laget for å spille Petter Gran i «Vi gifter oss». De to skal aldri blandes.
Skuespillervalget bidrar også til at jeg opplever guttenes eksiltilværelse i uniform som en «Operasjon Løvsprett»-begivenhet, der Hennie minner meg om en litt kortvokst Per Asplin.
Jeg tror heller ikke jeg skal nevne Synnøve Solbakken-parodien med de lyse flettene og strikkekofta som blir oppvarta av operette-pen og trekvart-sympatisk stas-tysker. Hun er en sånn filmskikkelse som vekker støyende jubel på gutte-vorspiel, og hun bidrar generøst til at midtdelen av «Max Manus» har «Allå Allå»-tilbøyeligheter.
Jeg nevner heller ikke scenen der sabotørene møter en tysker som later som om han vil røpe Gestapo-hemmeligheter til to norske guttunger. Den går de oppvakte motstandsfolka på, selv om det det lille kafélokalet også rommer to SS-arketyper i skinnende svarte lærfrakker. De ser ut som Mel Brooks-parodier og skuler med så onde blikk at de antakelig kunne vært brukt i prevensjonsmidler. Den ene spilles av manusforfatteren. Cameoen er en hehe-ting. Wir sind Das Gestapo, und wir möchte gern für Ihr singen.
Da filmen nærmer seg klimaks, har den ennå ikke bygd opp noe som likner målbare eller målførende personligheter. Dette er en høflig film, og alle de spørsmålene som man kunne tenke seg å stille etter seksti år, blir like ukommenterte som lukta av ny fis i en kongebursdag. Lenge har jeg følelsen av at hovedhensikten har vært å ikke fornærme døde eller levende.
Til slutt sprenger de «Donau», som i følge dialogen skjer for at ikke tyske soldater skal kunne reise til Østfronten. Det er ei pinglete greie. Jeg vil tro at det finnes sprekere eksplosjonsscener i filmene til medieelever i videregående. Alvoret før denne sprengningen er bedre enn resten av filmen. Men klimaks er som stjerneskudd i en nyttårsfeiring.
Jeg liker scenene mellom Hennie og dama som spiller Tikken. De bringer lidenskap og spenning til den museumstørre guttefilmen. Til og med en underformulert kjærlighetshistorie blir mer intens enn skildringen av bomber og død i den andre verdenskrigen.
Følg meg på Twitter: @arilabra