Men den drevne bildereven har en pragmatisk fortellerform som gjør også det uutholdelige interessant. Indignasjonen klarner hjernen. En måpende sørgmodighet (for det er nesten ikke grenser for hvor galt det kan bli) fører til at filmen oppleves som uventa vesentlig.
Som regel pleier engasjement virke forvirrende på folk. Ikke her.
Angelina Jolie spiller den absolutte morsskikkelse. Hun jobber på telefonsentralen (LA, 1928) og oppdrar sønnen Walter alene. Så en dag forsvinner han. Det er forferdelig. Så kommer politiet i LA med en fremmed gutt og påstår at han er Walter. Det er enda verre.
Sjøl om dette handler om så forgangne gamledager at dinosaurene kan huske dem, viser filmen en historisk oppfatning av kvinner som følelsesmessig og psykologisk mindreverdige. Uansett hva den nedbrutte dama sier, blir det tatt til inntekt for at hun er en omstendighets-skadd skrulle som burde tatt pillene sine og ellers holdt kjeft.
Jolies rolle er strålende. Skuespilleren er i verdensklasse når det gjelder isbinne-utstråling av verdighet og styrke, og de evnene gjør morsskikkelsen i «Changeling» til noe helt spesielt.
Filmen handler også om myndighetenes fascistiske overgrep. Den handler om å miste et barn, og den delen er ikke for de sarte.