Ingen gjør kampteknikk til noe så vakkert. Men to og en halv time med krigsestetikk er én time for langt. Minst. Veteranregissør John Woo skal i 20 år ha vært fascinert av slaget ved den røde klippe, utkjempet i 208 etter Kristus. Hendelsen er minnerikt beskrevet i en roman fra 1300-tallet, «Beretningen om de tre kongedømmer».
For kinesere er det kanskje obligatorisk å bli grepet av fortellingen fra Han-dynastiets tid. Men har man sett slike filmer før fra kinesisk hånd, skal det mer til enn perfekt regissert slåssing for å bli engasjert.
Utgangspunktet er at keiser Han Xiandi var så svak at riket stadig ble herjet av borgerkrig. Hans statsminister Cao Cao er storyens ambisiøse og onde krigsherre som vil ta knekken på et par konger sør i landet.
En svakhet er den svarthvite framstillingen av gode og onde, helter og tapere. Således blir det ingen spenning innbakt i spørsmålet om hvordan to underlegne, men rettskafne allierte hærstyrker skal klare å vinne. Woo har lagt seg på en irriterende romantisering, påsmurt svulmende musikk.
Det hjelper jo at skuespillerne gir særpreg til sine skikkelser. Tony Leung er god i rollen som kløktig militærstrateg med eksepsjonell innsikt i væromslag. Regissør Woo har også plassert et par ekstra birollekjemper som gir alt i kampens hete.
For hete blir det. I det avgjørende slaget ved Den røde klippe brant 2000 krigsskip opp.
Her kan Woo fråtse i moderne filmindustris pyroteknikk så det ligner en moderne actionfilm. Det framgår ikke hvor mange av de hundretusener soldater som døde av pilskudd, spydstikk og katapultbombenedslag. Til slutt ligger de iallfall strødd.
I denne testosteronverdenen finnes det bare to kvinner. Du kan jo selv gjette om de overlever — den ene en smart spion for heltene, den andre en krigsherres vakre hustru.
Og budskapet? At når alle har slåss i 2,5 kinotime, blir det fred.
kristin.aalen@aftenbladet.no