De sitter der ved furuhyllene sine og forestiller seg hvordan det er å dø, men hvis noen kverker ei høne, snur de seg bort. Den besynderlige fortellingen om Benjamin Button er kaldhjerta, dustete og sentimental på den gale sida av sunne menneskers fatte-evne. Den holder triste taler, men håndflatene er tørre som isopor.
Filmen han én god figur. Det er faren som lager ei klokke som går feil vei for at hans sønn ikke skal være død i krigen. Få soldatene hjem. Det er der de hører til.
Button-filmen handler om en mann som blir født som gammel, hahaha. For at det ikke skal bli sjenerende morsomt, slimer regissør Fincher oss ned i allmenn-amerikanske forrestgump-selvfølgeligheter. Det er strengt tatt fornærmende, akkurat som at en bebi-olding bare vil være interessant for sånne som før i tida gikk på tivoli for å se på at den skjeggete dama kveler den blinde anda med de sytti centimeter lange brystvortene sine. Nå ser de «Paradise Hotel».
Benjamin som barn likner en dvergmunk i en italiensk B-grøsser og får filmen til å funke som en visuell spøk og en kuriosa-sviske, en eksotistisk effekt-drolt. Mannen forteller om sitt liv og sin mor med en patetisk stemme som låter som når en penisløs fyr forsøker å sutre seg til sex. Fraværet av substans er gjentakende på en slags nasjonalistisk måte, men det er også så dørgende, innihekkans teit at du bør reise deg fra utsiktsposten i den blå stolen og skratte illojalt og ubarmhjertig: Flunk you, acehole, baybee, sheet.
Brad Pitt som halvannen meter ryggsvak olding er en kvikkas-vits, og når du først har sett ham, er poenget forbi. Sånn er det med hele Benjamin Button. Den har ingen historie, bare et uendelig, poengløst påfunn.
Følg meg på Twitter: @arilabra