Han var ikke edru på tre år og horet så gledesløst, martyrisk og kulturhatsk at han pådro seg kongesykdommen syfilis.
Det geniale ved Depp-filmen «The libertine» er utforskinga av syndens og lystens gigantiske kjedsomhet. Libertineren var ikke en lystig mann, og han kopulerte ikke av glede, men i protest. Poeten Wilmot utfordret den tærende regulariteten som Gud har påført oss som en slags arvesynd, han forsøkte å komme bak forutsigbarhetens ubehag, han lette etter noe forgjengelig stort i det ødelagte og er som alle kynikere den egentlige romantiker.
Dikteren hyller sin slappe penis og leter etter noe å elske i verden, med øyne som er kaldere enn firfislens.
«The libertine» er ikke som historiske filmer flest. Den er stygg som gårsdagens søppel. For at ordene skal skinne, ligger bildene der som en villet forkludrelse. Det er ingen sjanse for at du skal få sette deg fint tilbake og kose deg med Johnny Depp.
Filmen har bare én helt. Skuespillerinnen Mrs. Barry framstår som et feministisk ikon, som ikke vil rettledes og ikke vil beundres, men skape seg selv. Sex-scenene mellom henne og libertineren er voldsomme og rørende. Siden sitter han ved scenekanten og beundrer hennes evne til å motta kunnskap uten å innrømme det.
Hvis noen til vanlig undrer seg over kunstneres forkjærlighet for det uvakre, kan de prøve å fornemme Wilmot. I denne utrolig presise skildringen av en opprører og provokatør kan noen av oss finne en påminnelse: Når kongen på død og liv vil hylles, er det på tide å vise billig porno fram for de innbudte gjestene.