Men tenk ikke at fordi filmen handler om 23-åringer fra Bærum, er den uinteressant her vestpå. Trier likte stavangerfilmen «Mongoland» og lager nå sin vri på samme generasjon: Unge voksne med ubegrensede muligheter for selvrealisering. Likevel får de ikke livet helt til. Selvmordet ligger som en dyster resonansbakgrunn og tragisk mulighet.
Skuespiller Anders Danielsen Lie gjør sterkest inntrykk (du kan ha sett ham som Herman i filmatiseringen av Lars Saabye Christensens roman i 1990). Skuespilleren har det sårbare, sorgtunge fjeset som levendegjør Phillip, en ung mann som blir psykisk syk etter at han nylig har gitt ut bok. Følgelig lar nr. 2-boka vente på seg. Svært overbevisende framstilt.
Trier, som har skrevet manuset sammen med Eskil Vogt, gir lite gratis. Den originale fortellermåten er slik at man aktivt må lete etter spor av budskap. Trier krever en tilskuer som tolker med. Her utvikles ingen feel-good-handling om studentgjengen, disse utvendig selvsikre kjekkasene som tilsynelatende mestrer alt fra ironi, festing, damer og pønkband.
Den ytre handlingen følger Phillip og vennen Erik. Også sistnevnte vil bli forfatter, med et bokmanus kalt «Prosopopeia». Boka blir omsider antatt, men mangler den kommersielle salgbarheten som mediene skriker etter. Satiriske skildringer fra forlagsbransje og tv-lansering er uhyre treffende turnert.
Det fungerer også når tilfeldige replikker brått får dypere mening. Som at Lars (med klare nazi-konnotasjoner) hevder at kule jenter ikke finnes. De bare etterligner det gutta digger. Men få scener senere har nettopp Johanne vett til å sette ord på fleipetonen i Bærumsgjengen: «Her kan det ikke være lett å ha problemer».
Under overflaten formidler «Reprise» iallfall dette: Å gjøre suksess, karrieremessig eller i kjærlighetslivet, er ingen selvfølge. Phillip kaprer ei nydelig jente, men forholdet smuldrer opp. Her er scener dem imellom som er uhyre betagende i all sin sårhet. Viktoria Winge spiller bra!
Når helheten likevel blir noe uforløst, skyldes det at fortellerstilen til sjuende og sist tilslører mer enn besvarer gåtene rundt valgfrihetens generasjon.
k ristin.aalen@aftenbladet.no