Nick Naylor heter han og er en glattpolert fyr med talegavene i orden. Han kan forsvare hva det skal være med sleske, retoriske knep. Slik høster han opinionens applaus sågar i tv-program der publikum hater røykingens forsvarere intenst.
Regissør Jason Reitman har en finger med i manuset. Han har lagt inn frekke eksempler på latterlige utslag av amerikansk nypuritanisme: En tobakksfiendtlig senator vil redigere vekk sigaretten i gamle filmklassikere.
Mer reelt peker tobakkslobbyisten på det dobbeltmoralske i å overse bilismen som samfunnsproblem. Er ikke trafikkulykker så ille som døden by cigarettes?
En rekke skuespillere fyller rollene sine med den karikerende spille— stilen som kreves i en satire. Aaron Eckhart i hovedrollen som den oppdressa Naylor oser av sleip selvsikkerhet der han turnerer alt fra journalister til kravstore sjefer. Jeg lover - denne kisen ville jeg rømt fra hvis jeg traff ham på fest.
Hva er det da som gjør at filmen likevel ikke holder helt til mål?
Jo, handlingen går etter hvert på tomgang. For n'te gang benytter regissøren seg av scenen med dødens tre aktører: Tobakkslobbyistens eneste venner er dama som forsvarer alkoholen og mannen som kjemper for skytevåpen. Morsomt til å begynne med, kjedelig etter hvert.
Men sluttpoenget er skremmende godt: Se opp for mannen som er rede til å forsvare mobiltelefoner mot mistanke om helsefarlig stråling. Slike lobbyister finnes!