Den naive forretningsreiseren Greg Kinnear deler plutselig drømmedisk med leiemorderen Pierce Brosnan, en havarert kontaktsøker på cableguy-nivå.
«Matador» er et kamuflasjeprosjekt. Historien er urimelig på samme måte som en åtteårings feriekoloni-overdrivelser, men det merker du ikke. Brosnan spiller den gale mannen med så utpensla usannsynlighet at du ønsker å tro på historien. Troverdigheten i «Matador» er en slags kunstnerisk protese. Man blir så forskrekka over påminnelsen om at smokingsviska Brosnan faktisk er en brukbar skuespiller, at alt annet blir likegyldig.
Det verste er likevel at filmen inneholder en infam følelsesklokhet.
Menn er ensomme mennesker. De snakker nesten ikke. De interesserer seg for utdebatterte, ukule og politisk ukorrekte ting, følelseslivet deres er for det meste kriminalisert eller utsjikanert i et hygienisk samfunn der verken flørt, fett eller fighting er lovlig. Regissør og manusforfatter Richard Shepard skildrer menn som trekkes mot hverandre fordi det finnes et slags vakuumsug mellom dem. Når to tomheter nærmer seg hverandre, oppstår et sosialt svart hull. Der smelter de sammen.
Den blide ektemannen Kinnear er lykkelig gift, men filmen fabulerer ondt rundt det gode ekteskaps begrensninger, og speidergutten Greg framstilles som en vanemoralsk burfugl som egentlig finner sin Fightclub-personlighet stimulert da den psykopatiske morderen ber ham om hjelp til en liten utryddelse. Brosnan har så varig svekka sjelsevner at han ville tatt skoleklasser med på selbarn-slakt. Kinnear trenger den fristende ansvarsbefrielsen som følger med en gal mann. Derfor følger menn Hitler, Bin Laden og andre psykotiske mordere.