I Caracas er en av de viktigste yrkesutøvelsene kidnapping av rike damer. I denne venezuelanske filmen blir Mia Maestro tatt sammen med kjæresten sin, men det hele skjer i en hoppende, skiftende, koffeinrusa hopp-i-havet-fotografering som gjør at man får følelsen av at filmen i stedet handler om en ukurerbar øyesykdom. «Secuestro Express» tilhører nok en slags internasjonal voldsrealisme. Men den er dum, uappetittlig, hysterisk og usammenhengende, så det er litt vanskelig å skjønne hvem det egentlig er som ser slike filmer. Er det sentimentale virkelighetsjønkere? Kanskje det. Kanskje de som leter etter en konkurrerende estetikk og dramaturgi i film-inflasjonen, og som i den kulturelle angsten og desperasjonen godtar alt fordi det ihvertfall ikke handler om at Noldus Tjafsenvegger kjøper statusleker til barna sine men glemmer å gi penger til den gamle mannen i parken?
Uansett er det en uting her langt utpå landet at folk må lage dritt for å forsøke å kurere diareen.