Man kan være så garva man vil som filmtitter. Man kan tenke at det er hele fem år siden terrorister kapret fly og forvandlet dem til grufulle selvmordsvåpen. Har vi ikke vennet oss til tanken på 11. september som et vilt, ja sykt påfunn?
Så kommer den første filmen som forsøker å levendegjøre en av kapringene. Jeg tror det må gå an å se. Men spontanvirkningen er slik:
«United 93» kryper som en ond slange og hogger til i magen. Dette er ikke manusforfatteres gale påfunn. Dette er ikke siste hyl fra Hollywoods actionfantasier. Skjelettet i denne handlingen er sann, skremmende sann.
Hoggtanna i magen mildnes ikke av at filmen vises uka etter at terrorplaner mot et 20-tall fly mellom USA og Storbritannia er avslørt.
Regissør og manusforfatter Paul Greengrass er brite, og det skal vi være glade for. Dermed preges filmen av en befriende nøktern fortellerstil, renset for den sentimentale heltedyrkelse som amerikanske filmskapere så lett blir ofre for.
Greengrass faller heller ikke for fristelsen til å gå for langt i tolkningen av de fire flykaprerne. Han avstår fra å konstruere lange dialoger mellom terroristene. Gjennom enkle, talende bilder, som bønneritualer, aner vi at disse merkverdig tause mennene skal ut på noe annet en vanlig forretningsreise.
Slik blir mysteriet stående som et av de dårligst besvarte i vår tid: Hvordan kan mennesker gå inn i slike ugjerninger?
Så eksellerer Greengrass i å gjenskape hverdagslighet. Ingen aner denne ulykksalige dagen at 19 terrorister iverksetter sine planer med fire ulike fly. Regissøren skildrer nøye hvordan passasjerer og flyselskapsansatte gjør det de alltid gjør på vei til utgangen: Ringer i mobiltelefon, sjekker pc'en, gjesper, småprater, lengter til reisens slutt. Flygeledere på de ulike flyplassenes kontrollstasjoner gjør det de alltid gjør for at 4500 fly kan bevege seg trygt i det amerikanske luftrommet en morgenstund.
Filmskaperen mestrer å la uroen over det forestående angrepet smyge seg nesten umerkelig inn. Brått, i denne kjedelig grå septemberhverdagen, mister en flygeleder kontakten med avgangen American 11 fra Boston, den som skal ende sin ferd i et tårn på Manhattan.
Så er tragedien i gang. Greengrass veksler drevent mellom intetanende passasjerer, nervøse kaprere og flygeledere som begynner å ane at noe er fryktelig galt. På særdeles forsiktig vis fletter han inn faktiske bilder av anslagene mot hvert av tvillingtårnene, akkurat nok til at det fungerer i helheten.
Skildringen av de militære som aldri kommer seg i lufta med et motangrep blir stående som et tegn på at det amerikanske samfunnet var aldeles uforberedt på en slik aksjon.
Trenger vi en slik dramatisering? Jeg er tilbøyelig til å si at europeere trenger den mer enn amerikanerne. De er forført inn i krigen mot terror og er til dels blitt paranoide. Vi kan få øynene opp for at noen der ute faktisk vil rive hverdagen i stykker.
kristin.aalen@ aftenbladet.no