I rettferdighetens misbrukte navn: Denne filmen er laget for kvinner som er så modne at de tror ekhibisjonisme er det samme som eksklusivitet og særhet er det samme som sjel. De er brune som bærklaser i oktober, og de liker ting som fører til filmatisk forstoppelse for alle under 60. Denne anmeldelsen gjelder dem ikke. De trenger ikke gode filmer, men gammeldagse. Det var de som fant opp alvoret, og de beholdt det.
Emilia Fox spiller Sabina Spielrein, den første av psykiateren Jungs pasienter som ble behandlet med Freuds psykoanalyse. Dette skjedde helt i starten av 1900-tallet, og verden var ukjent med mange ting. Psykoanalysen var en idealistisk behandlingsform, nærmest en livsanskuelse, som overså det pinlige faktum at de som får snakke lenge om seg selv som regel utvikler en ukurerbar og livslang selvopptatthet i grenselandet til psykopati.
Filmen skal vise hvordan den helbreda pasienten (i følge amerikanske behaviorister kan ikke psykoanalysen vise til noen helbredelser) utvikler sin modige kjærlighet til den forvirra okkultisten Jung. Men egentlig demonstrerer den på en både pinlig og smertefull måte hva som skjer hvis hysteri kanaliseres til et livsområde der uberegnelighet vanligvis blir belønnet. Den som sier at hun elsker, har lov til alt. Kjærligheten er de galnes tilfluktssted.
Emilia Fox spiller først en vanlig skulegalning av «Shine»-skolen; ingen tilstander fører til så klisjefylte stereotypier som når skuespillere skal framstille psykiske lidelser. Iain Glen spiller Carl Gustav Jung med et anstrøk av inspecteur Clouseau. Ellers paraderer den italienske regissøren karnevalskledde skolefjernsynsskikkelser mens fortellerstemmen slimer ned lydsporet med smisk.
«Sabina» er redselsfullt stivt laga. Den er en stivbeint, kortsynt og korsettrygga film, og den er så demonstrativt gammeldags laga at du har følelsen av å være på et museum der klokkene stanset.