«The pink panther» er gammeldags på samme måte som en 2CV, Brigitte Bardots nakne silhuett mot det ruglete dusjvinduet, fransk lukeparkering, camembert (beklagelig uvesentliggjort ost med interessant skorpe), Jacques Brel (belgier), Eiffeltårnet om natta, Mona Lisa, Georges Simenon.
Steve Martin likner den gamle Chaplin når han gjenskaper Peter Sellers' viktigste livsverk. Han omformer britens selterssprudlende bevegelighet til en slags stiv martini. Her kan vi snakke om overspent underspill, for Clouseau må ha oppstått ved en mutasjon, eller han kommer fra et univers uten gravitasjon og rasjonalitet, og der var han konge. Eksklusivitet er idiotens og geniets felles-privilegium.
En fotballtrener myrdes, og Den Rosa Panteren forsvinner. Beyoncé spiller gyllenbrun sexgardin og skvælerinne, Jean Reno er like desorientert ut som en kronprins, Clive Owen viser hvor bra han ville vært som James Bond og Kevin Kline gjør puslete lite ut av den fristende Dreyfuss-rollen.
Mot slutten utvikler Clouseau seg til en Poirot, og det burde egentlig vært stilistisk pinlig. Men jeg ler, og du ler, og rauå ler i allslags vér, og jeg skal vedde på at Bin Laden ler. Kanskje ler til og med den usynlige statsministeren. Hva var det nå han het igjen?
«The pink panther» har fått en forferdelig medfart ute i verden, for å dikte opp en ny Clouseau er omtrent som om det demokratiske partiet stilte med en kandidat som het John F. Kennedy.
Ikke la deg skremme av det. Modige mennesker har det morsommere.