I banken Manhattan Trust går det engelske ulvefjeset Clive Owen inn med alle sine malerkledde kanskje-skurker til en dunkende, klinkekul industrimusikk som kunne ha oppstått ved roboters samleie. Denzel Washington spiller en raka, upopulær forhandlerpurk med så tynn bart at den antakelig ble stjålet fra en død jazzmusiker. Denzel ser merkverdig postmoderne (gammeldags) ut i sin upålitelige velkleddhet (støvsugerselgerslips og hvit maishatt), og dama hans slenger utstudert rundt på sengeteppet som en sekstitalls gangster-negresse. En av personene refererer til Lumets «Dog day afternoon». Vi befinner oss i det kreativt behagelige mangemannsland som heter tidløsheten.
Spike Lee har laget bankraner-krim av den lurne sorten. Filmen har en imponerende holdbar stemning, og selv om handlingen anstrenger seg til det ytterste for å være snedig, ramler fortellingen aldri ut i det skrivebordsflinke og nåtidsbanale. Nåtidsbanaliteter oppstår når alle finner ut i de siste tre minuttene at alle har lurt alle hele tida som ved en slags utkrøpen, omnipotent Emiiil-rampethet.
Skuespillerne er en rein nytelse i «The inside man», og man oppskakes igjen over at Owens ansikt ser ut som seksuelt ekstrautstyr. Man fornemmer silkestille Jodie Fosters nylonknitrende nystelthet, man nyter Washingtons hallik-elegante fornyelse. Hemmeligheter skjuler seg i den tunge tyskeren Christopher Plummers bank. En DVD for livet.