Sånne filmer som dette lages ikke lenger. De nesten uberørlige romantiske stemningene. De gjennomsiktige fargene som får deg til å føle at Høsten er en helårssesong med klær fra H & M. Brydde Bullock forelska. Dette er 1994. Sandra og Keanu er sammen igjen.
Kjærligheten lever en elendig tilværelse på film, stort sett overlatt noen hastige lunsjforestillinger om svette, latter og kynisme. «The lake house» (ikke huset ved sjøen, men på sjøen) er så romantisk at den oppløser kronologien som lineært fenomen og erstatter tid med rom. Vi er i samme rom. Følgelig er vi sammen. Keanu Reeves er noe så skjønt som en fåmælt arkitekt med farskompleks. Da han flytter inn i fars hus på sjøen får han brev fra det man skulle tro var den forrige beboersken. Det viser seg fornøyelig kvikt at arkitekten på arkitekters vis har vandra inn i et infløkt tidsparadoks. Brevene kommer fra framtida. Æh, fremtiden.
De to paranormale flørterne påvirker hverandre på forskjellige vis i et snedig lite skjebnespill der følelsene er sarte og vare som på morgenen etter Gladmat med styrtpils og ecoli. Keanu Reeves er tilbake i behagelig utendørsversjon med boblevest og velstandsjeans. Sandra har fremdeles kroppspråket til en 12-åring og gjemmer armene mellom beina.
Litt glatte abnormitetsleker som denne er ikke akkurat al dente. De lever sin egen motstandsløse lek med «Nærast er du»-sentimentaliteten. Men likevel. «Huset ved vannet» er en skjønn liten film fordi den er så tynn. De lager ikke sånt som dette lenger.