Tegnefilmen om den nysgjerrige apen Nils og mannen med den gule dressen er blitt en slags idiotglad sommerterapi for de som siden Gladmat ennå syns at verden skal være festlig.
Barnefilmer handler som oftest om at noen skal arrangere en konkurranse, eller de skal lage en utstilling (årets blomsterdag i Greendale) eller en parade. Barnekunst-skaperne ser for seg at ungers verden skal foregå i den litt bygdefestfjollete nasjonen Sevland.
Derfor spør man seg allerede fra starten i en film som «Nysgjerrige Nils»: Når kommer motorolje-paraden? Når dukker den årlige slimålsløyer-konkurransen opp? Men i de seriøse barnefilmene redder man hus fra å bli parkeringsplasser. Sånn er det her. Museet trekker ikke folk lenger. Derfor må Mannen med den gule dressen, som ennå ikke har fått klærne sine, reise til Afrika for å plyndre kulturskatter. Der treffer han den virkelig uimotståelige lille apen, og så følger alt de innøvde tankebaner.
Innimellom vedlikeholder den underlige gule mannen et slags forhold til ei dame med samme navn som vinterdekk, ei litt sutrete snakk-ut-Anna med trange bukser. Han angripes av museums-eierens stakkars sønn, som aldri får oppmerksomhet fra pappaen sin; en sørgelig skjebne som filmen hoverer humrende over. Han lurer vaktmesteren i appartementshuset og maler en operasangerinne med Liza Minnelli-humør — og omsider oppsøker han den alt-oppfinnende oppfinneren som løser problemene.
«Nysgjerrige Nils» er en flørtent gledeshypa liten oppas-film som man blir velgjørende lattermild av. Min favoritt er en kameleon som får epileptisk anfall av fargeskifter.
En av de nye, spennende kunstformene i Norge er dubbing av animasjonsfilmer. I «Nysgjerige Nils» har Åsleik Engmark apestemmen, og de andre holder importøren hemmelig. Denne dubbinga tilhører ikke eliten - der for eksempel «Lille kylling» med suverene Jon Skolmen markerer kvalitetsnivået. Men den er ålreit.