Rett ut av den solsviende julinatta kommer et halvstilisert, rått lidenskapelig, overraskende actiondrama som er det beste siden Tarantino endret nittitallet med «Reservoir dogs».
Ikke misforstå. Dette er ikke en munnrapp kjekkasfilm. Den er en blanding av fotoskrudd voldsestetisme, mannsmytespredning og ektefølte smerteting, og du kommer til å bli følelsesmessig hekta samtidig som du dukker for ikke å bli nedsølt av haglespredte blodbyger som klasker likt sommer-regn i surround-en. Filmen er tilegnet gamle handlingsregissører som Sam Peckinpah, Brian De Palma og Walter Hill, og den opererer med en blanding av klassisk og kunstferdig persongalleri.
Paul Walkers naborusser er westernpsykotiker og har John Wayne tatovert over hele ryggen. I den store flukten-jakten treffer guttungen Oleg (Cameron Bright som spilte Sean i «Birth») ei klisjésnill hore som har lurt seg til å studere og blir banka av silkehallik. Vera Farmiga (i en formidabel rolle som fru Walker) befinner seg plutselig i den fjerne, forferdende leiligheten til to surrealistiske pedofile. Her er så klassisk italiensk mafia at de lukter utstoppa basilikum. Her er de steinfjeste russerne.
Det finnes på en måte ikke mange fine folk i denne filmen, men «Running scared» funker likevel ikke som deprimerende slumdykk i Narkotown. Personene er akkurat så uvirkelige at de ikke er journalistikk, og de er akkurat så virkelighetsnære at de ikke er kunst. I det mellomsjiktet oppstår en imponert form for engasjement. Man beundrer de fikse regigrepa samtidig som handlingen holder tynntarmsystemet i jernklype.
Paul Walker var en prettyboy i Fast & Furious-filmene. Her er han snaua ned til femdagershår og overnattingsskjegg, og han spiller så vanvittig bra at man antakelig burde påstå at ei stjerne hadde stått opp på morgenhimmelen.
Men det er navnet Wayne Kramer man skal merke seg. Han skrev og regisserte det særegne dramaet «The cooler» med William H. Macy. I «Running scared» demonstrerer han at han kan gjenskape og renovere moderne trend-action med en så holdbar håndfasthet at filmen aldri glipper.
Handlingen er forbilledlig enkel og fasettert. Walker skal gjemme en sølvblank revolver som drepte skitten purk, men legger den i kjelleren. Sønnens kamerat skyter på stefaren med den — og dermed leter alle etter revolveren og den lille gutten for at ikke ubehagelige assosiasjoner skal oppstå hos ballistikeren. Så starter kjøret.
Bare én ulempe. Du bør ikke se den. «Running scared» er så ekstremt voldelig at den til og med har fått 18 års aldersgrense i det Bondevik-frigjorte Norge, og det skjer ikke mye som du ville hatt på veggen hvis Märtha Louise kom på besøk. Men for en stil.