Mens folk taster på seg pekefingerkrampe i sin iver etter å debattere Hizbollah, Tom Prahl og Paris Hilton, går det filmer på kino som utfordrer resonneringsevnen på et noe høyere plan. Storm er en slik film, hvor den mørke, støvete stemningen gir et slags David Lynch-aktig skjulested for hva som egentlig skjer.
Med høyere budsjett kunne en del av det estetiske i denne puslespilloppbygde filmen blitt bedre, men det er tvilsomt om det hadde tjent filmen særlig godt. Den passer som litt pjuskete, med appelsinhud og en valk her og der.
Matrix-parallellene er på mange måter til stede, både representert av et mørkt datanerdmiljø og pent kledde menn i svart, og man trenger ikke være teolog eller kjønnsforsker for å tenke ut hva de representerer. Motparten er ikke uventet spretne og alvorlige damer som er ømfintlige for høye temperaturer.
Eric Ericson spiller Donny, vår antihelt, den lite sympatiske, sterkt sarkastiske og egentlig temmelig morsomme nattklubbløven, som livnærer seg som jallajournalist med herværende frynsegoder.
Livet hans tar en litt annen vei enn opprinnelig planlagt når villvakre Lova hopper inn i taxien han sitter i og avbryter sjåførens endeløse tirader om drittværet. Hun forfølges av Mr. Smith-gjengen, og forsvinner like fort som hun dukket opp. Helt til hun plutselig er på døra i Donnys ungkarsrede, hvor masete kvinnfolk vanligvis ikke har tilgang.
Herfra skjer det masse kjipe ting i omgivelser som muligens er inspirert av dataspillserien Silent Hill, bare at denne filmens Silent Hill ligger i Sverige og har Systembolag, men der er det ingen. Med andre ord er det langt til hverdagsrealismen.
I stedet har regissøren gitt blanke i å holde seg til en enkelt sjanger, noe som fører til at man får et slags stilsikket kinderegg: actionfilm, thriller og drama på en gang.
kine.hult@aftenbladet.no