Jeff Daniels spiller en mannsrolle og farsfigur som bør bli en klassiker. Halvt vellykka forfatter i Brooklyn i 1986. Vurderer alle mennesker etter doktorgrader og grad av intellektualitet. Selvopptatt, selvmedlidende — men på en rik, fyldig og forståelig måte som gjør skikkelsen mer skremmende enn foraktelig. Han evaluerer sønnenes fremtidige liv med en kvasi-rasjonell kulde som bør skremme vannet av foreldre og skape en slags minnenes skjærsild for alle de som allerede rakk å drite seg ut. «The squid and the whale» er en nifs film.
Du tror at den skal fortelle om hvordan familien brytes opp, og guttene blir ulykkelige. Men etter hvert handler filmen om at faren alltid har tynget alle med sine småsure perfeksjonskrav og sin kult-høytidelige egosentrisitet. Den handler om en far man må rømme fra for å overleve.
Troverdigheten i denne filmen er nesten guddommelig. Alle har stygt hår, alle er nevrotisk opptatt av sex, alle lever ut eksistensielle trendklisjeer, alle er jålete på en slags beskjeden jeans-måte. De to guttene Jesse Eisenberg og Owen Kline (Kevins sønn) er perfekte, Laura Linney spiller linhåra ekshustru og mor med følbar smerte. Jeff Daniels har antakelig så lite hjerte at han ikke kunne få infarkt. Man syns synd på ham med skrekk.
Den stillferdige filmen trygler og skriker: Elsk de du er med. Aldri evaluer dem eller noen de kjenner. Vær modig. Vær snill. Modig nok til å være dumsnill.