I et desperat forsøk på å komme i kontakt med samtida forsøkte jeg å se det sentimentale, Wachowski-skrevne terroristdramaet «V for vendetta» for annen gang, som en streit underholdningsfilm; en slags Lux-såpe, som alle stjernene bruker. Det gikk ikke. Idiotiet ligger i veien for V. Det er så mye galt med denne filmen at den burde vært sendt på tipunkt-service.
Wachowski-ene har falt for Sarandon-fristelsen: Vi vil være politiske sjøl om vi jobber i Hollywood. Det er de ikke flinke nok til. Hvis en forfatter mener at Bin Laden var CIA-ansatt, bør han si det klart og tydelig, i stedet for å være en litt feig, hviskende klasseromskjekkas. «V for vendetta» insinuerer med lygekryss og tunga i kinnet at myndighetene iscenesetter falsk terrorisme for å få kontroll på menneskene. Det anses bare som intelligent tenkning blant sånne nettdrevne konspirasjonsgalninger som ender med å skyte John Lennon.
Richard Donner burde ha laga en Guy Fawkes-film uten en masse mimikk-knaskende føleri. Filmen skriker etter uproblematisert action. Hugo Weaving spiller maskefjeset med en nakkestivhet som hører hjemme hos bedriftslegen, og språket hans låter oppstylta som en David Letterman-imitasjon av Oscar Wilde. Handlingen er lagt så tett opp til paranoia-bamsene Huxley og Wells, at de arme, misbrukte likene antakelig ikke tør rotere i grava fordi de risikerer å bli klissa ned av Wachowski-brødrenes balladesøte gutteromssvette.
Jeg sier det igjen: «1984» og «Brave new world» er så misbrukt i science fiction at romanene burde få krisepsykiatri.
Det mesterlige i filmen er Stephen Rea, som spiller en klassisk Hr. Redelig og bærer handlingen fra scene til scene med sitt blodhund-tunge blyfjes. Natalie Portman er en av de dårlige nye skuespillerne i USA, og hun virker veik og personlighetsfattig. Volds-lutringa av henne som barbert nonne i Gestapo-imitasjon er ideologisk ekkel. Man blir knekt av tortur, ikke styrket.
Også andre gang jeg så «V for vendetta» var jeg sjokkert over at jeg ikke ble underholdt.