Fordi det eufemiserte høgskolemiljøet på Ullandhaug lønner folk som ikke ser forskjell på fiksjon og virkelighet, vil jeg gjerne starte med en bekjentgjørelse: Jeg skriver ikke om virkelighetens Johnny Cash. Jeg skriver om filmens Johnny Cash. Jeg skriver om en mann som Joaquin Phoenix spiller og James Mangold regisserer, en forvirrende fiktiv person som oppstår i kompromissene mellom kunstneriske ambisjoner og økonomiske forventninger. For oss som aldri ble sangerens fortrolige, er dette den Johnny Cash vi kommer til å bære med oss videre. Når vi hører stemmen hans på bilradio ved passeringa av Kvinesdal, vil vi tenke på Joaquin Phoenix' nesten slangeaktige egosentrisitet og se for oss en usympatisk fyr med merkelige, forvridde bevegelser, som om han led av så stramme nakkemuskler at kona kunne spilt zither på dem. Mens hun smilte koneklokt.
«Walk the line» er utrolig vellaget. Uroende velspilt. Og ganske kvalmende.
Dette er filmen om Johnnys (jeg bruker fornavnet, for Cashs låter så vått) psykotiske forelskelse i ei jente han hørte på radioen som barn. Johnny og broren lytter betatt til den ti år gamle barnestjerna sammen. Broren dør. Johnny får skyldfølelse. June Carter blir en slags link til lykke i sinnet hans, og han forfølger henne med intensiteten til en mann som ikke har råd til tanker, bare til følelser. Da de til slutt gifter seg, får du uunngåelige følelser av å se ei mus bli slukt av et reptil – eller en kvinne bli innelåst i den syke egosentrisiteten til en såra samler.
Filmen er basert på boka til Johnny Cash, og det var naturlig at han fortsatte sin usunne dyrking av kona, fordi besettelsen (obs: som han framstår i filmen) var den eneste ledesnoren han hadde i livet. Ekteskapet med Viv og farskapet til to barn var tilsynelatende en uhåndterlig overraskelse for ham, et minefelt han hadde lært seg å smile i. De eksploderer for det.
Filmen forteller om den trøblete Cash gjennom småhistorier som minner om hjemmehøvla familie-anekdoter av den typen som blir bedre og bedre for hver gjentakelse. Phoenix synger som om han frykter sin egen stemme, og hvis skuespillerens ambisjon har vært å gi flest mulig av seerne angst, har han gjort en formidabel jobb. Han får til å oppføre seg som Johnny Cash uten egentlig å se ut som Johnny Cash, og jeg får ihvertfall en klar fornemmelse av at den seks tommer høyere sangeren må ha hatt en varme eller en utstråling som er annerledes enn Joaquin Phoenix nevrotiske innadvendthet. Musikken låter som om den er tatt til fange, som om den er et gissel i Johnnys beleiring.
«Walk the line» er virkelig en slitsom film, og den forsøker aldri å finne fram til et forløsende tema i all forelskelsen og all farsbitterheten. «Walk the line» virker som en uredigert oppveksthistorie.
Noen filmer kan være sånn. De er aldeles nydelig laga, men de forteller merkelige, sjuke ting som man helst ville hatt en kunstnerisk behandling av før natta faller på. Det mangler.