Tenk: «Den franske løytnantens kvinne». Den handlet om en historisk kjærlighetstragedie, og vi fikk se en nåtidig utroskapsromanse som utviklet seg mellom skuespillere i denne filmen. To realitetsplan. Samme historie. 1981. Filmatiseringen av Laurence Sternes (1713 — 1768) roman bruker samme teknikk til å fortelle om lidenskapelig bortkasta menn på film og utenfor film. Steve Coogan spiller Tristram Shandy og sin far, en slags syttenhundretalls-godseier som snakker seg rundt en uendelig, farseaktig fødselsscene. Han spiller også Steve Coogan, som har fått kjæresten og nyfødt sønn på besøk til filminga av filmen om Shandy. Deres tilstedeværelse - og det bisarre profesjons-fenomenet at ingen egentlig skjønner hva de driver med - gjør at han i løpet av ett døgns tid mister grepet på det hele. Den berømte smuldringseffekten. Når en mann kvernes mellom flere verdener. Som en brødsmule mellom barnets fingre. Ting som aldri egentlig blir noe av. Ordet meta er selvsagt så utilnærmelig utbrukt at begrepet foreløpig funker best som retrosøt parodi.
«Tristram Shandy» ser ut som en meta-satire som aldri klarte å bli morsom. Replikkene er frydefullt britiske i sitt nedsunkne magevidd. Skuespillerne er perfekte. Men filmen er kjedelig som en Churchill-tale. Man skal ha en humor som er så subtilt utviklet at den kan brukes som netthinne-laser, for å komme gjennom denne filmen uten spasmer i «redd-meg-ut» beinet.
Det krever stor tålmodighet for å se lenge på at ting ikke blir til. Derfor snakker kvinner så mye. De forsøker å overdøve den irriterende mannestøyen av alt som blir til ingenting.