De som virkelig får seg et sjokk, er pinacolada-kledde eks-skjønnaser som snubler inn med akutt UVB-blending og tror de skal få se John Travolta og Cynthia Rhodes i undertøyet.
«Stay alive» handler om et dataspill. På den litt innarbeida Ring-måten skjer det opplagte at de som spiller beta-versjonen av det ukjente horrorspillet «Stay alive», dør av det. Og etter mye Hardygutt-farting i fantombyen New Orleans (som etter denne filmen ble ødelagt av uvær, noe som ikke skyldes spillet) viser det seg også at «Stay alive» er påtrengende interaktivt. Hvis naboen legger et brekkjern på trappa i pc-en, dukker det gudskjelov opp i virkeligheten, et stilig alternativ til verktøykasse. Hvis man dør i spillet, dør man i virkeligheten. Det er verre.
«Stay alive» er først og fremst laga for gutteroms-munkene, men fordi skuespillerne har kjut snutefaktor, vil antakelig også vanlige utendørsmennesker ha glede av filmen hvis de er under 40 år eller lider av voksenvegring. Hovedpersonen Jon Foster har en behagelig virkelighetsnærhet som hjelper filmens flyktige fiksjoner. Han jobber i et firma der sekstiåringene er 25 år og bedrar kona med laptopen sin, og han er kamerat med kaffebar-servitøren og livsstil-anarkisten Jimmi Simpson (Homers nevø), en perfekt, lydgod computer-råne av den sorten som plutselig kjører Don Johnsons biler. Så gjenstår forskremte Frankie Muniz og to jenter som er jenter.
Definisjonen på en nerd er en ung mann som leser bøker og likevel interesserer seg for store bryster. I «Stay alive» mangler en rørleggers årsforbruk av silikon.
Det betyr at den er en overraskende film for intellektuelle — menn som leser bøker, men ikke interesserer seg for store bryster.
Den avanserte Bobsey-gjengen korer seg inn i spillet som Loomis døde så hjelpeløst av. Der kjemper de mot den immigrerte, ungarske Louisiana-hertuginnen Bathory, som burde ha vaska seg i Lano i stedet for Plumbo, for hun likner sprukken marengs og søker blod mot rynker. Det varer ikke lenge før office-løgneren sjefer inn på de evige børsmarker. Siden følger flere.
Filmens viktigste svakhet er at den oppsummerer handlingen i stedet for å fortelle den. Grøsser-skapere burde se Tobe Hoopers «Poltergeist» og merke seg hvordan den idiotiske scenen der familiemedlemmer dronghales hjem fra en annen virkelighet faktisk funker som en setevipper, fordi regien er så bra.