Årsaken er åpenbar: Gjentakelse kommer fra sjølfornøydhet og egenfeiring, og når man er så bra som Johnny D. kan begeistringen være forståelig, men den er utrolig ukul.At Depp gjentar sjørøver-overraskelsen Jack Sparrow er hyggelig og generøst, men ukult.
Kinogjengere vil like at han gjør det, for kinogjengere kan like at Kiefer Sutherland repeterer steinfjeset sitt hvert eneste år. Men Depp er en en fyrste. Han skal være ny hver gang.
Mannen beveget seg allerede i den første filmen rundt i en slags somnambulistisk, androgyn rus, som om han var en usedvanlig steina karnevals-transe på vei hjem langs stranda. Han snakket med rutinert spritaksent, og mimikken så ut som en synkroniseringsfeil.
Sånn gjør han det fremdeles.
Det kunne vært ålreit hvis historien hadde utviklet seg. Men den tråkker egentlig bare rundt i den første filmens rot: Handlingsrester blir resirkulert, oppblåst, utvida og strukket så langt som tyggisen rekker og vel så det.
Fremdeles hviler hele filmen på Johnny Depp, og han er egentlig blitt en slags Potter, en fjortis-gjentakelse for de grådige.
I «Død manns kiste» skal Bloom og Knightley henges fordi de hjalp Sparrow å flykte, men de slipper hvis Bloom skaffer piratens kompass. Snork.
Sparrow har sin egen kamp. Han leter etter hjertet til Davy Jones, som har blekksprutskikkelse og er kaptein på Den Flyvende Hollender. Litt bedre.
På den flyvende hollender finnes Orlandos pappa Stellan Skarsgård, som bærer kledelig sjøstjerne ved sitt fraværende øre og også har tapt sin sjel. Ok fyr. Ute i den relative størrelsen vi kaller Havet, slåss Bloom og Depp først med kannibaler, deretter med demoner — og så dukker Keira Knightley opp som en slags fotballhustru og posher seg inn i historien. Dobbeltsnork.
Mens de andre trues av Kraken, søker hun maken, og før vi vet ordet av det, nedlegger dama til og med fryktinngydende djevlesjømenn som likner uhyggelig på solgjæra fiskemiddager.
Før vi vet ordet at det begynner også Bloom å gi ordrer til folk, sjøl om han fremdeles bare ser ut som en følsom, irsk Grand Prix-sanger.Det er ikke kult. Det er desperat. Manusforfattere som plutselig skulle skrive to filmer, har henfalt til Jackie Chan-lettvintheter og mye dumt.
«Pirates of the Caribbean» er blitt en orgie i selvfølgelighet - og innimellom slår den til med noen minuttkorte super-påfunn som slår pusten ut av deg.
Men sjørøvere skal gå planker, de skal ikke kjøre dem, og noen spektakulære høydepunkter redder ikke to og en halv time med alminnelighet.Selvfølgelig vil dere se den. Hva skulle dere ellers gjøre? Lese ei bok?