Dette kunne blitt en riktig bra film om en far som har forsømt sine barn, men rører knapt ved hjerterota. Det skyldes ikke minst valget av Sam Shepard i hovedrollen som avdanka skuespiller.
Hensikten er god: Ta en hollywoodkjendis som har levd livet med kvinner, stoff og gambling. La ham rømme fra en filminnspilling for å lete opp ukjente familiemedlemmer. Se så hva som skjer.
Først rømmer Howard Spence til moren som han ikke har sett på flere tiår. Her tar min irritasjon over rollebesetningen straks av: Sam Shepard ser ut som den 62-åringen han var da filmen ble spilt inn. Moren, spilt av 81 år gamle Eva Marie Saint, ser ti år yngre ut. Ikke et øyeblikk tar jeg ham for hennes sønn.
Det er Shepard som står bak manuset, så han har vel skrevet rollen for seg selv. Dermed har regissør Wim Wenders knapt hatt noe valg. Synd, for Shepard eier ikke mimikk til å tolke Howard i den følelsesmessige handlingskverna han moses i.
Da er Jessica Lange av et annet kaliber. Man kan tro på hennes vrede over en mann som var innom småbyen noen uker, satte barn på en vakker jente og forsvant uten å ta ansvar for ungen.
Jeg tror også på raseriet hos en voksen sønn som aldri har sett faren sin. Men Wim Wenders finner ikke de beste filmatiske løsningene for å formidle sinnet. Jeg savner bedre sans for virkemidler (det blir for mye å hive en hel leilighet ut av vinduet) og timing (for lang sirkelfotografering av grublende Shepard i sofa. Eller: For mye bæring av urne med avdød mor).
Krever jeg for meget av oppgjøret med en feig, selvopptatt mann? Må vi bare godta at noen er rundbrennere som blåser i hjem og familie, mor og sønn og datter?
Jeg griper meg i å tenke «samma for meg». Shepard spiller ham så likegyldig at hans forlatte barn neppe går glipp av noe når fyren fordufter igjen.
Men var det det Wenders ville formidle?
kristin.aalen@
aftenbladet.no