«Silent hill» er ikke en god film i den forstand at den forteller en oppbyggelig historie eller ble forbilledlig godt bygd. «Silent hill» er en visuelt opphissende sløsegrøsser som slenger likt en fyllekjører fra veikant til veikant, for filmen er alvorlig animert. Handlingen skeiner usjenert over i det banale like selvfølgelig som den hisser seg opp med bildeskrømt som kunne ha hengt i Louvre. De visjonære bildeguttene er her. Så ta tilflukt eller sug inn råstoff til noen dødsstilige mareritt. En gang til høsten.
Christophe Gans er tilhenger av japanske grøssere, og filmen starter på den hjemmekjære «The grudge»-måten med bleikt, mørkøyd barn som plutselig er der, plutselig er der ikke. Det tilhører også den japanske grøsser-feminismen (Ganses yndlingsteori) at mor Radha Mitchell oppsøker en spøkelsesby for å kurere datteras søvngjengeri.
Regissør Gans er en gal fotogaller, og introduksjonen av Silent Hill (Satan's Hell?) løfter hodehud. Det snør aske. Monstere som likner beckettske hudsekker eller oppdrettssvære sjøpølser iltrer opp fantasien. Sirenene hyler. Mor Mitchell får hjelp av en merkelig, androgyn politidame som minner om Sgt. Callahan (i Politiskolen, selvsagt). Etter møtet med Mannen med Ljåen beveger historien seg over i imitasjonen av en Stephen King-miniserie der folk har god tid til å dosere for hverandre. I denne langvarige delen spiller Alice Krige fanatisk pietist, og rutinerte kinogjengerne ser seg forvirra om etter indianske gravsteder. Deborah Kara Unger likner ei sannsigerske fra julekalenderserien fra Gråfjell. Menigheten ville blitt kasta ut av Kristelig Folkeparti fordi den ser for religiøs ut, og synderne skal straffes og hekser brennes og alt sånt som tærer på tålmodigheter som sol på usmurt strandrygg.
Til slutt slår Ganse og Avary seg løs med en splatter-orgie av Carrie-format, der det brente tentakelbarnet tar sin rødstrupe-hevn og de religiøse hyler ynkelig.
Sjøl om filmen halter synlig, er «Silent hill» en ærlig oppskaka og ærgjerrig grøsser som først og fremst forsøker å hygge for oss med groteske, bevegelige malerier. Og vi tåler mye om sommeren. Brennmaneter er også ganske stygge vesener.Handlingen skeiner usjenert over i det banale like selvfølgelig som den hisser seg opp med bildeskrømt som kunne ha hengt i Louvre.