Men «Grbavica», som er navnet på en bydel i Sarajevo, handler mest om hvordan krigen fortsetter inni menneskene i en nasjon som utenpå har hatt fred i mange år.
Stillferdig skildres situasjonen gjennom alenemoren Esma og hennes viltre og opprørske tenåringsdatter Sara. Sara er resultatet av voldtekt i fangeleiren under krigen, men tror selv at faren var en bosnisk soldat som døde som helt på slagmarken. Skammen for sannheten vil være for tung å bære for både mor og datter.
Esma elsker datteren over alt på jord, og forsøker så godt hun kan å få endene til å møtes. Hun deltar i regelmessige møter der hun og kvinner i samme situasjon blir oppfordret til å «snakke ut» om traumene. Det de vil ha er jobb, men det kan ingen tilby dem.
Så kommer Sara gledestrålende hjem og forteller at hun skal på skoletur. Tilsynelatende reagerer ingen på det hjerteløse, mobbefremkallende og urettferdige i at barna til «soldater som døde for Bosnia» får gratis skoletur, mens de som ikke kan legge fram attest på at faren var en krigshelt må betale, og ikke kommer med på den «rette» listen. Slik fortsetter inndelingen i «oss og dem», og motsetningene og krigens pinsler langt inn i freden og hverdagen.
Mirjana Karanovic som Esma og særlig Luna Mijovic som tenåringsdatteren Sara gjør en formidabel skuespillerinnsats. Men selv ikke den kan forhindre at filmen blir for grå, for tradisjonell i fortellerstilen og for stillestående til at den virkelig kommer under overflaten i den hjerteskjærende tematikken.
elisabeth.bie@aftenbladet.no