Ikke bare fordi Bobby Peers' fantastiske og fascinerende kortfilm «Sniffer» vises i forkant. Animatøren Sarah Watts prisbelønte første spillefilm, «Look both ways» er en hjerteskjærende, hjertevarm — og morsom - film om kreft og døden - og angsten for alle de andre farene som truer, og kanskje kan føre til kreft og død.
Historien er fortalt på en «Crash»-aktig måte, der en enkelthendelse får konsekvenser for flere menneskers liv, fører dem sammen og får dem til å se livet - og døden - i nye perspektiv. Her er ingen klare hovedroller, men en drøss fantastiske biroller. Bruken av animerte sekvenser for å visualisere frykten løfter filmopplevelsen til nye høyder.
En togkatastrofe med mange drepte og savnede preger tv-nyhetene i det sørlige Australia. Denne dagen får pressefotografen Nick (William McInnes) vite at han har kreft. Den engstelige kunstneren Meryl er på vei hjem etter å ha begravet din plutselig døde far. Da skjer enda en togulykke. En ung mann blir påkjørt og drept.
Det er denne «lille» ulykken som får så store konsekvenser for karakterene i denne historien, og som havner på førstesiden i avisen: Men hvorfor var akkurat dette dødsfallet, dette tapet, denne tragedien så viktig og hjerteskjærende?
På en sår og nær måte viser filmen hvordan ubetydelige småting plutselig blir livsviktige i en krisesituasjon. Og omvendt.
Tittelen viser både til hvordan du skal te deg for å være trygg når du krysser gata eller togskinnen. Men er også en påminnelse om at enhver krise og situasjon kan ses fra minst to sider: du kan la pessimismen og frykten hindre livsutfoldelsen din, men du vil likevel dø til slutt. Eller du kan takle tragediene dine med fatning, og tross alt være takknemlig fordi du ikke er blant dem som har det verre.
Filmen har så mye på hjertet, også en litt undrende kritikk av moderne mediers dekning av ulykker, farer og risiko, og også hvilke detaljer mottakerne henger seg opp i.
Her er mye å tenke nærmere på - lenge etter at filmen er slutt.
elisabeth.bie@aftenbladet.no