Men hvorfor kan ikke Walt Disney-selskapet — når de først lager en familiefilm - klekke ut en mindre teit idé? Da kunne også foreldre holde ut.
Jeg prøver og prøver å se det morsomme i at pappa Dave, som misliker hunder, plutselig en dag blir bitt av en 300 år gammel hund fra Tibet (stikk den!) slik at smitten fra bittet gjør at han forvandles til hund selv. Iallfall deler av døgnet.
Men jeg ler knapt. Dette er bare tåpelig. Manusforfatterne til regissør Brian Robbins må ha slitt mye for å få de ulike delene til å henge sammen: Pappa Dave er en karrieresugen advokat som bruker for lite tid på kone og to barn. Skurken er en enda mer karrierekåt forsker som vil stjele ungdomsgenet fra Tibet-hunden slik at mennesker kan bli 700 år gamle. Barna Carly og Josh er dyre- og musikkvenner som lengter etter anerkjennelse fra faren sin for det de står for.
Så røres ingrediensene sammen i gryta. Pappa løper hit og dit, som hund og ikke som hund, snerrer og snakker, bukker og svinser, snuser og slikker. Skuespilleriet er greit nok, datateknologien proff der Dave i menneskekropp skal løpe på alle fire.
Og moralen er som i så mange amerikanske filmer: Ta deg av familien din. Det nye er en innbakt advarsel mot alle og enhver som tukler med gener.
Jaja. Det var det.