Du kan kjenne den skarpe eimen av eksos fra defekte potter. Du kan fornemme det søtlige felles-arealet av mindreverdige varehus-deodoranter. Du kan formelig føle den tørre klapringa av damehæler mot ujevne fortauer og den tomme dunkinga av billige Wal Mart-sko mot asfalt. Action-scenene i «16 blocks» fremhever New Yorks mosaikkiske, maskinmasete gatemylder, og det er en annen estetikk enn Woody Allens. Dette er rånebyen, og Richard Donner burde antakelig bare ha laga en rå, uvøren actionfilm som sluttet med skikkelig masseskyting og ferdig med det.
Men sånn er det ikke med Bruce Willis for tida. Han lider mer og mer, og når filmen omsider slutter, venter du at Oprah Winfrey skal dukke opp med tilbud om Aloe Vera og munnrens. Noen må slippe Willis fri! Han kan ikke grine i alle filmene.
Det er ikke alltid et løfterikt tegn når politihelten starter som psykisk nedslått. Willis har hårviker som er dypere enn bakrus-meditasjon. Han går som en kols-pasient, puster som Traktor Tom og har øynene til en fruktvin-alkis. Denne fyren ville ikke blitt sluppet inn på et pleiehjem fordi respiratorene kunne bli skremt.
Politisjefen ber ham frakte vitnet Mos Def fra fengselscella til rettslokalet. Det blir ingen lett jobb, for ute i lemenmylderet finnes også en hær av brudne politifolk som vil myrde mannen. Sånn går det for seg at Gary Busey kommer inn bardøra og snakker sleipt til Bruce Willis. Men vrak-Willis bærer en underernært og anonymisert helt inne i den billige dressen, og før noen riktig aner hvorfor, rømmer han gjennom 16 kvartaler med en hysterisk småsnakkende by-afris. Alle skyter på dem. Alle er i mot dem. Hvis Kofi Annan kom forbi, ville han ha kasta kulepenner og binders etter dem.
Action-scenene er flyktige, heftige, heite, tette og velregisserte. De er faktisk så gode at logikken lider. Hvis en politimann ringte statsadvokaten og sa at supervitnet ditt når ikke fram fordi én million politimenn forsøker å skyte ham, ville aktor-dama ha satt seg ned og sagt «søren og»? Nei, hun ville ringt politimesteren, borgermesteren, FBI, presidenten og NYFD, og før noen visste ordet av det, ville himmelen over NY vært full av motsigelser og medie-helikoptre.
Det skjer ikke, men en slags buss-gauntlet skjer som hyllest til Clint Eastwood — og mye annet som avviker rikelig fra alt vi kaller virkelig.Han går som en kols-pasient, puster som Traktor Tom og har øynene til en fruktvin-alkis.