Jeg ville aldri ha tatt med unger som er mindre enn 18 år for å se når dyr blir mishandla, barn blir mishandla, arbeiderklassen blir mishandla, mens adelen hygger seg rundt seg selv med selvsmiskersk storhet.
«Lassie» er virkelig en fæl film.
Vi bringes til førkrigstidas England, der kullgruve-arbeiderne slaver sløvt under jorda, mens silkerampen rir etter rev på jordoverflata. Lassie er en søvnig landsbyhund og eies av en liten fattig-gutt som blir banka på skolen fordi han dagdrømmer. Da far mister retten til lungesjukdommer, selger han sønnens lys på jorden til lorden Peter O'Toole, som i en alder av bare 74 år ser ut som en blind zombie og til alt overmål er blitt påført en norsk Nationaltheater-stemme som får ham til å låte som en kelner.
Lassie blir lei seg og stikker, men fanges og bankes av den sadistiske kennelbestyreren, for til slutt å bli deportert til Skottland samtidig med at den sympatiske lille adelsjenta som likner Märtha Louise som barn, blir overlatt sadistiske kostskolefolk på landet. Så rømmer Lassie over halve England og kommer til slutt tilbake der arbeiderklassen ydmykes nok en gang før alt blir OK.
Filmen mangler et indre lys som kan rettferdiggjøre den intense opphopinga av grusomhet. Lassie er en pen hund som likner en nyfønt Julia Roberts, men i animasjonsteknikkens tid blir det liksom ikke så innleversk å se ei bikkje løpe over skotske enger og skotske enger og skotske enger. Pappa John Lynch har et ansikt som kan drive friske folk til selvmord, mamma Samantha Morton er enten sjeledvask eller oppfarende, og den lille gutten virker så ubehagelig sart at du ser deg om etter barnevernet.
Så ubehagelig som dette skal ikke en filmopplevelse være. Venner: Lassie og Jonathan Mason. I et uvanlig blidt øyeblikk.