For «Take the lead» er den dansbare varianten av «Du kan hvis du vil», «Dangerous minds» og «Musikk fra hjertet»: Idealistisk og entusiastisk lærer med kjærlighet til faget sitt setter seg som mål å hjelpe og gi håp til vanskeligstilte barn, les fattige, fargede gettobeboere. Og samtidig lære dem så mye mer.
Den profesjonelle danselæreren Pierre Dulaine (Antonio Banderas) tar på seg jobben med å passe på en verstingklasse på en overkriminell skole i New York. Med galante manerer vil han lære disse breakdance— og hip hop-ekspertene tango, foxtrot og wienervals. Om kvelden lærer han bort det samme til hvite debutanter med perlekjede og kardigansett. Det er mye klasse-kryssklipping her.
Etter ti minutter vet du alt. Hvem som er drittsekken, hvem som er helten, hvem som vil få et midlertidig tilbakefall til gamle synder men likevel gjøre det rette til slutt, hvem som vinner konkurransen, hvem som blir den moralske vinneren. Og hvem som blir forelsket i hvem. Vi smiler gjennom tårer: «Tenk det går an! Det er håp for alle!»
Selv om «Take the lead» er basert på en virkelig hendelse, føyer den seg perfekt inn i klisjeen. Så hvorfor lager de egentlig den samme historien igjen og igjen? Svaret er enkelt: den funker. Hver gang.
Jadajadajada. Enkelt publikumsfrieri, velbrukt formel, sterkt forenklede og sentimentaliserte problemstillinger. Ikke stor filmkunst, men «guilty pleasure» av ypperste slag. Jeg elsket hvert sekund. Og forenklingen gjør at filmen formidler noe viktig: håp. Lyst til å gjøre noe. Tro på at det kan nytte å i det minste forsøke å gjøre noe godt. Det er da noe.
At du på kjøpet får masse spektakulær flott musikk og dans, både hip hop og klassisk dans, er heller ingen ulempe.
elisabeth.bie@aftenbladet.no