«Sannheten om Rødhette» er laga for de med stugg lue. Eller de som har hørt om noen med stugg lue, og syntes de var kule folk med bukseskrittet der Madagaskar pleide å være. Animasjonsfilmen har forlatt sjiktet Aldersuavhengig Sjuåring Med Helgepappa og har entra adolessensen. Rødhette ser ut som en flatbrysta 21-åring med manga-øyne, hun er en slags alternativ Lara Croft i postmoderne kappe og driver familiebasert budbringervirksomhet i kakebransjen. Men bestemor. Bestemor viser seg å drive ekstremsport i de tynne luftlag, mens brettburgerbingens mjuke kultpop dundrer avgårde på lydsporet som ryktene om verdens undergang. I forrige uke. Og Ulven. Ulven avslører seg som en oppsøkende reporter. Rolig nå. Eventyrskogen er ikke hva den burde være, for barna er blitt store. Ironien har entret livene deres som et slags alternativt stemmeskifte (fra de var seks år), og de er antakelig i stand til å skjønne et noir-hermende meta-eventyr med ei padde som likner Truman Capote som utøvende etterforsker.
«Hoodwinked» starter med den klassiske scenen der Rødhette kommer til bestemors hus, og i senga ligger en fattigslig forkledd ulv og svarer jålete på unødvendige spørsmål. Før du vet ordet av det rykker politiet inn og erklærer huset for crimezone, og før du vet flere ord er omtrent alle mistenkt for å være den store kakeoppskrifttyven. Vi får se hva som egentlig skjedde gjennom subjektive tilbakeblikk. Øøøh. Kjef, Ronny. «Rakjomon».
Det kan være du syns denne filmen er fantastisk, og det kan være at du syns denne filmen er overveldende kjedelig. Det avhenger av to ting, og jeg er ikke helt sikker på noen av dem.