Til og med guttene heier på henne og resten av jentelaget, i stedet for å si «æsj, damefotball, la oss heller se på skikkelig fotball». Men så legges jentelaget med, og jentene prøver å innta guttenes territorium, selvsagt uten hell.
Dermed må Viola kle seg ut som gutt, nærmere bestemt sin bror Sebastian, og bli med på det konkurrerende laget. Motivasjonen er at hun så gjerne vil spille fotball, og at hun så gjerne vil hevne seg på den patetiske eks-kjæresten. Hun ligner selvsagt ikke det minste på broren, eller en gutt i det hele tatt, men det legger ingen merke til. Handlingen er akkurat som man kan forvente.
Hun må dusje med guttene, og det er ikke så greit, for de har fine overkropper, men akk så ekle, små tissefanter. For ikke å snakke om hvor slitsomt det er å late som om man dusjer, når man ikke kan gjøre det likevel fordi hele undercoverplanen da vil bli avslørt.
De flaue forviklingene avløser hverandre, den ene mer overspilt enn den andre.
Det denne filmen mangler, er en skikkelig slemmingen-får-avføringsmiddel-og-promper-høylydt-scene, men den gleden får vi ikke.
Derimot får vi lide oss gjennom klisjékommentarene til dumme voksne, dumme strebere, dumme babes, og alle får den de fortjener til slutt. I sin mest outrerte form fører dette til at den flotteste gutten får den mest nerdete tannreguleringsjenta, så der fikk man også plassert litt politisk korrekthet inn i smørja.
Shakespearske svadamonologer med dramatisk orkestermusikk hører også med, og fotballspillerne vi heier på, skårer alltid med innstudert vakre brassespark som treffer midt i krysset. Det kan være ganske fint å se på, særlig fordi de av og til spiller i bar overkropp. Vinnie Jones spiller kul trener, og er filmens lille lyspunkt.
kine.hult@aftenbladet.no