Mummitrollet treffer først landstrykeren Snusmumriken og deretter den dumme blondina Snorkfrøken. «Mummitrollet — kometen kommer» er på en måte det gamle testamentet for de edelt troende.
Tove Janssons mummifamilie representerer antakelig verdenslitteraturens mest avslappa form for liv. Jeg elsker den psykopatisk-skjønne reaksjonen i en TV-episode da lille My forteller Mummimamma at sønnen hennes og Snorkfrøken er spist av en slange. Mamma svarer omtrent: «Neimen uffameg, er det mulig?» Den samme engasjerte fatalismen finnes også i historien om da kometen kom og for en kort stund utslettet Jorden. Opp av et deformert elvehus dukker filosofen bisamrotten og proklamerer verdens undergang slik intellektuelle gjør hver gang været skifter. Mummiforeldrene sender trollet sitt samt den sutrende materialisten Sniff og det katastrofetente bokstavbarnet My opp i Ødefjellene for å finne Obervatoriet. Deretter handler det om å gjemme seg i Sniffs hule mens Jorden forgår, slik at man ikke blir unødig skadet. Det går bra.
Denne langfilmen er laget av samme folka som tegner mandagsserien som NRK sender, og tilhengerne vil kjenne igjen den stemningssterke, følsomme stilen med de særegne lysvirkningene. De som bare leste de fantastiske bøkene, vil huske sine egne sinnbilder og bli glade. Filmen er laget i 1993. På tur: Snorken, Mummtrollet, Snorkfrøken, lille My og Snusmumriken på vei til Ødefjellene.