Å se filmen er blitt en heseblesende opplevelse, helt til alle skurkene er tatt av dage. Da er det fortsatt en hel halvtime igjen. Den er kjedelig, bare avbrutt av ufrivillig latter i kinosalen i Cannes idet hovedbudskapet ble forkynt.
En spenningstopp i boka er da symbolprofessor Robert Langdon og kryptolog Sophie Neveu må rømme ut av Louvre-museet for at ikke politiet skal arrestere dem for mordet på kunstekspert Jacques Saunière. I Ron Howards film oppdager du skuffet at alle de smarte detaljene er trengt sammen til kjappkjappe poenger. Selv glimtene av Mona Lisa og de andre verkene på veggene blir det for få av.
Slik er det alltid når en bok blir til film, kan man svare. Jovisst, men problemet er formidabelt i tilfellet «Da Vinci-koden». Boka eksellerer i spissfindigheter rundt gåter som den drepte stormesteren Saunière har lagt ut til barnebarnet Sophie. Mye leserglede besto i å knekke kodene om kapp med henne og professoren. I filmen løses tall— og bokstavgåter på null komma niks. Nedtur!
Men okeida, så henger vi med i svingene når Sophie og Robert farer gjennom Paris-gatene med inspecteur Bézu Fache i hælene. Bilflukten utgjør filmens morsomste scener der de kjører baklengs i forrykende tempo.
Dan Browns enkle fortellergrep er å la kodeknekkerne møte et kobbel med hjelpere og skurker. Stadig ny spenning oppstår fordi svært få aktører er så pålitelige som de først synes. Regissør Howard har bare to og en halv time til å pepre løs med angripere og falske folk. Actionskapende kryssklipping kan han, men pustepauser for å utdype hva som driver aktørene, kniper han ned på. Tilbakeblikket til albinoen Silas' barndom og hans møte med biskopen er så summarisk at kan du ikke boka godt, forstår du det knapt.
Så hva handler da «Da Vinci-koden» om under all actionoverflaten? Endelig, hjemme hos gralekspert Sir Leigh Teabing tar Howard seg tid til å utbrodere den fantasifulle historien om at Maria Magdalena var gift med Jesus og rømte til Frankrike med deres felles barn. Også her blir de historiske tilbakeblikkene fortettet og lite gripbare. Men filmmediet har den store fordel framfor boka at detaljer i Leonardo da Vincis «Nattverden» kan drøftes for øynene våre.
Og likevel, da det idémessige høydepunktet inntreffer og en viss person får forkynt: - Du er Jesu arving! ja, da brast kinosalen ut i latter. Så overflatisk som Howard formidler ideen om å dyrke Maria Magdalena som en slags fruktbarhetsgudinne, virker det som også han sliter med å tro på bokas grunntanke.
Da gjenstår den mulighet at skuespillerne løfter actionfilmen opp til store høyder. Men Tom Hanks ser bare tankefullt bekymret ut under hårmanken, yndige Audrey Tautou sier «but professor» med fransk aksent i ett kjør og Alfred Molina som biskop Aringarosa etterlater overhodet ikke inntrykk. To skuespillere er det noe med: Paul Bettany som en hvithåret og likblek Silas skaper en desperat og intens figur. Men best av alle er Ian McKellen i rollen som Sir Leigh Teabing. Den mannen kan iallfall bruke ansiktet til nyansert mimikk.
Finn like gjerne noe annet å gjøre, iallfall hvis det blir en fin sommerkveld!