Komponert som et gresk måltid serverer regissør Tassos Boulmetis fortellingen om forskeren som ser tilbake på sitt liv. Men det hele savner nettopp det utsøkte krydderet som hovedpersonens bestefar har lært ham må med.
Jeg vet at grekere kan lage god mat. Men å formidle kokekunst og begeistring for smaksopplevelser via filmlerretet er en ganske annen sak.
Filmen har sjarmerende scener fra Istanbul, der lille Fanis vokser opp. I bestefar Vassilis krydderbutikk lærer han at maten må tilsettes smak fra røde små korn eller brune stenger, svart nellik eller gul safran.
Likevel, «En snev av krydder» har for mange scener der ulike krydder havner i mat uten at episodene river i min, tilskuerens, gane.
Straks skal det innrømmes at krydderet blir en metafor for det å sette en ekstra spiss på livet. Men verken som gutt eller som voksen lykkes Fanis særlig godt i dette. Dessuten blir moren, faren og de andre i familien kulisseaktige figurer som aldri gjør påtrengende inntrykk.
Bortsett fra én scene mot slutten der faren sørger over det skjebnesvangre øyeblikket på 1960-tallet da han og andre grekere ble deportert fra sin elskede by ved Bosporus, den de kaller Konstantinopel eller bare Byen.
Slik blir det smaken av vemod som dominerer i Boulmetis' film: Minnet om venninnen Saima som danset så vakkert i Fanis' barndom. Sorgen over at hun er gift når han møter henne igjen i Istanbul i godt voksen alder.
Visst er det vakkert og trist. Men dessverre også litt for kjedelig.