Hun er så besatt av behovet for å se seksuelt uforandra ut at hun går patetisk, patologisk og påtrynetsk til grunne i en vulgær parodi på Sharon Stone. Dette er slik Leslie Nielsen eller Kristian Valen ville ha framstilt henne.
I tillegg er «Basic instinct 2» en fjollete film som fjomser rundt med flerra pornofilm-klisjeer og thrillertræsj som når en mann med trebein går seg vill i sirkelsaga. Det er flisete og ufornøyelig.
Stone repeterer den legendariske 1992-rollen som den da moderne sex-pippien Catherine Tramell, ei egohypa krimforfatterinne som oppnår eksistensiell nytelse ved å koble jackass-risker til billig kiosksex. Jeg er i evighet og i den dypeste fortvilelse flau over at jeg i 1992 likte «Basic instinct», men OK: Vi var nettopp ferdig med et tiår da voksne menn viste seg fram med tynne hvitvinsglass i handa, og sjøl gikk jeg åpenlyst rundt i rosa t-skjorte med vide kortermer, og ingen visste egentlig hva god smak var da nittitallet starta.
I sailorskoenes tid kunne Stone se ut som et Madonna-inspirert, feministisk frigjøringsikon. Fri oss alle fra fortidas resonnementer.
I toeren har hun tatt seg av gårde til London, som en slags amerikansk varulv uten forandringsgener. Der går David Thewlis rundt og er så detaljrik mordetterforsker at han burde få sin egen påskekrim. Thewlis er filmens gule kylling. Han berører aldri buksesmekken og er en kul fyr.
Hovedrollen er gitt til David Morrissey, en litt merkelig liverpooling som likner den kladden Gud laget for ansikt, kropp og stemme da han utformet den perfekte Liam Neeson. Morrissey spiller psykiater og er i virkeligheten gift med oldebarnet til Sigmund Freud, noe som sikkert har gjort en del for rolle-innlevelsen.
Morrissey skal psykiatrisk vurdere Stone etter at en kjent fotballspiller drukna mens han hadde sex i hennes bil. Nei, han drukna i elvevann. Styr fantasiene dine. Den østrogenskulende dama legger bråkvikt og ulogisk beslag på psykiaterens libido ved å snike modellkjoler inntil møblementet slik chiliskadde bjørner klør seg mot trær, mens hun utstråler pms-aggresjon.
Psykiateren glemmer hele pensumet sitt og blir merkelig opp-psyka, enda man skulle tro han kunne oppdage når kvinnelighet blir sinnslidelse. Stone snakker med vaginalt murrende telefon-sex-stemme og har ei tectylbeskytta, skilpaddebona overflate som antakelig er like vannavstøtende som Helly Hansen. Når hun kler av seg, får du følelsen av å se en ond Shannon Tweed-imitasjon. Man minnes også Bo Derek. Det er fæle minner. Så dør en del folk.
Hvis noen skulle ha laga en «Basic instinct» for vår tid, burde de ha hyra Natalie Portman eller Scarlett Johansson til en rolle der forfatterinnen aldri tok av bilmekanikerdressen, men siterte Herman Hesse. Da ville kvinneskildring på film fått en slags retning igjen.