Hva driver de egentlig med der nede?
Fra første bilde vil selv 20-åringene føle seg tidløse. Av sånt som dette ble foreldrene deres til, hvis de ikke bare interesserte seg for hvite diskodresser eller Jim Reeves. Syttitallets sjel ble gjengitt i estetisk og politisk nakne, fåmælte, stillfarne filmer — ofte med melankolske observasjoner av vanlige mennesker og utferka, fillete folkelighet. I begynnelsen på «The proposition» finnes en liten scene der bygdefolk ser nysgjerrig på de hengte forbryterne - i den er et kjapt skudd av en liten unge som gjesper uengasjert. Da vet du hvor du er. Tilbake i uskjønnhetens vakre tiår.
Og det fortsetter. Såkalt tilgjengelig (men tilstrekkelig) lys gir en rå, malerisk imitasjon av egentlighet. Regissøren veksler skamløst mellom dirrende telefoto og australske vidvinkel-scener, men han briljerer ikke i kunstferdighet - de fleste scenene ligger flatt og fint på lerretet. Folka er skildret slik de gamle anti-idyllikerne gjorde det. Guy Pearce har et så uvaska hår at han først likner en regnvåt schäfer-lufter - så heiser framstillingen seg plutselig opp og later som om han likner Clint Eastwood i «En neve dollar». Ray Winstone spiller engelsk import-purk med en smerte som minner om dødelig sjukdom. Han er så langt inni seg at han nesten ikke får fram et ord, og han er så bekymra for det porselenssarte hustrunipset Emily Watson at han frykter alt i australiernes omfattende villmark. John Hurt gjør en dyrisk desperat bounty-rolle med alle de hysteriske ansiktsfure-faktene som finnes registrert i Guinness. Dette er nifse folk. En mager, utleverende realisme som velter vakkert over i det romantiske: Så fæle som dette var folk aldri i virkeligheten, bare i minnene om virkeligheten.
Det er umulig å forklare de uberørte hva bilder som disse gjør med den estetiske innlevelsen. Det er som om styggheten deriverer fram en opprinnelig, mentalt holdbar skjønnhet som gjør deg til et følsommere menneske enn hva kalenderfotografering får til. «The proposition» har en fysisk-fotografisk tilstedeværelse. Du kjenner filmen på kroppen.
Nick Cave har skrevet en nydelig balansert historie om en pervers liten forbryterfamilie som blir utsatt for et forsøk på indresvik-komplott. Deretter tar den igjen for tapet av en skrekkslagen tilbakestående kristoffer-bror. Replikkene er enkle, men virkningsfulle. Scenene er skrudde, men logiske. Det er som om den infame stilen har sin egen maskin som driver filmen framover på et mørkt teppe av forventninger om absolutt galskap.
Dette er en film for feberhjertene. De som aldri spiser gladmat.