Den absurde humoren minner om «Svidd neger» og kunne like gjerne hett «Skutt same, syk elefant».
Det er ikke vanskelig å se at manusforfatter og regissør Christopher Nielsen har årelang erfaring fra norsk undergrunnstegneserietradisjon. Figurene er skeive, stygge og møkkete, tenna er skråstilt og øynene buler. Lyssettingen er dyster, fargene likeså.
Dette er altså ikke filmen for den som vil forbli i det koselige hjørnet. Komedien løsner bare den latteren som tenner på absurditeter og rå overdrivelser. Men svart latter er også en latter.
Du må lete forgjeves etter en menneskeskikkelse som er heltemodig framstilt. I Nielsens univers hører alle til miljøer som må tåle hans satiriske sveip: De dopskadde småskurkene som vil utnytte elefanten Jimmy til å tjene seg søkkrike. De hysteriske dyrebeskytterne med puritansk veganerlivsstil. Tre mafiasamer som mer ligner dødningskaller enn levende vesener. Fire trøndere på elgjakt, den ene større og galere enn de tre andre.
Men Nielsen lykkes ikke like godt med gruppeskildringene. Morsomst er småskurkene som tror de har taket på Jimmy. De er fire selvstendige tapere med ulike, godt karikerte særtrekk.
Det samme er forsøkt i veganergjengen. Men hylende Sonja som sipper straks hun ser et dyr, er altfor masete framstilt. Dermed blir flere av scenene bare dumme.
Animasjonen er overbevisende godt laget. Men her og der stusser jeg på umotiverte kameraføringer og rare klipp.
Hva det hele handler om? At Jimmy av en bestemt årsak er blitt så verdifull at alle vil ha tak i ham. Når han rømmer til fjells i Norge, møtes skurker, dyrebeskyttere, trøndere og samer til et skrekkelig klimaks på vidda. Turistforeningen får klart sin reklame, men uten søte budeier og melkesjokolade.
Mye humor formidles gjennom stemmene som tolker figurene. Best er Jan Sælid som fikser den grove praten til hovedskurk Jon Arni. Egil Birkeland (Jarle i «Åpen post») får en ny seier som sløve Geir. Flere andre prestasjoner skjemmes av uklar tale.
Men spennet i dialekter er en gevinst. Dermed slipper vi å høre alle snakke gatemål fra Oslos østkant («stasssjon» og «ellefant»). Slik folkelig språkdille har ridd norsk film nok som det er.
Hvilken helt som til slutt rir inn i solnedgangen (stilig parodi!), røpes ikke. Snipp, snapp, snute, nå vet jeg hvorfor norske fjell er grå som elefanter.
kristin.aalen@aftenbladet.no