«Wall-E» er i beste fall en overflødig familiefilm fordi den verken er spesielt morsom, nyskapende eller innholdsrik, og for å være helt ærlig kjedet den lille rusthaugen meg så mye at jeg for en gangs skyld ikke ble rørt. Filmen har form som en profetisk dystopi; det vil si at den henvender seg til én-tanke-segmentet i Blekkulfokratiet og spår at Jorden i Fremtiden vil være en ubeboelig Søppelhaug. For å understreke at filmskaperne har sett film før, legger de inn tallrike referanser til eventyrfortelleren Kubricks «2001, en romodyssé», som for tenkende mennesker bør være kjent for at den er den sci-fi-filmen som bommet mest pinlig noensinne og ever.
Disney-spådommene har samme realiserings-muligheter. Verden kommer til å bli så rein at du vil spy av den, og sjansene er store for at du i 2050 går rundt med en kulepenn-liknende dings i rompa for ikke å spre tarmgass.
Men dumme filmer kan også være underholdende. Ikke denne.
Filmen om Wall-E er nesten uten dialog. Det er dristig, og det er dumt, for nesten alle folk unntatt filmstudenter har vennet seg til at rollefigurene skal fortelle hva som skjer. Jeg sleit med handlingen i «Wall-E». Det kan være fordi den bare seig gjennom systemet mitt som mentolrøyk i all sin politisk korrekte gjentatthet.
Robøtta Wall-E er den siste habitant på jorda sammen med en kakerlakk (og hva spiser den?). Han lever en enkel ungkarstilværelse i container og lader seg fra sola mens han presser bossballer. En dag kommer robot-beiben Eve fra en fjern romstasjon for feite eksilmennesker, og forelska Wall-E blir med dama hjem. Der skjer det stort sett beep og sjotsj og sjatsj. Disney-folks politiske innsikt er som heismusikk, og det bærer forsøkene på satire preg av. Dette er ille, og det er kjedelig.
Det gjør ingenting. Det verste vi kan gjøre med barn, er å skremme dem med framtida, for de er små og føler bare at de kan gjøre noe med verden for ikke å svare feil når de blir intervjua av NRK-folk. Ellers blir de bare engstelige. Engstelige barn vil ingen ha. Bare pedagogene.