Det starter på den trausteste bygda i Bayern i Sør-Tyskland, der Trudi og Rudi lever et gørrkjedelig rutineliv. Hun, Trudi, har riktignok sterke drømmer: Om å reise til Japan og se fjellet Fuji. Om å danse Butoh-dans, en forunderlig, japansk skyggedans. Det siste har hun faktisk prøvd, med hvitmaling i ansiktet og rød trutmunn. Han, Rudi, har fnyst.
For ektemannen har aldri gjort annet enn en pliktoppfyllende funksjonærjobb, samt drukket øl før leggetid. Barn og barnebarn har han ikke ofret mye tid på. Her finnes glimrende skildringer av fremmedgjøring mellom de nærmeste i en familie. Gapet mellom generasjoner er et skremmende juv.
En stund truer filmen med å bli gørr kjedelig. Men så overrumpler manusforfatter Dörrie oss, gang på gang. Hun lar døden gripe inn i ekteparets liv, men ikke slik vi først tror.
Hvor blir den elskede av når livets pust opphører? Hva gjør de etterlatte med sorgen?
Regissøren forfølger Trudis drøm om Butoh-dansen og Fuji-fjellet på en nydelig måte. Skjønt først virker det dødfødt å flytte kamera over til Tokyo, asfaltjungelen der nærkontakt og varme mellom superstressede mennesker synes umulig.
Så løfter Dörrie fram det sarteste bilde på livets forgjengelighet: Et flor av hvitrosa kirsebærblomster i byens parker. Der finnes det også visdom å hente hos en spurv av en Butoh-danser.
Bildene er tenksomt klippet sammen i en rytme som kjennes riktig. Skuespilleriet på både tyske og japansk side er godt. Å gi trøst gjennom skyggedans i møte med død og sorg virker fremmedartet. Men i Dörries regi blir det riktig betagende.
kristin.aalen@aftenbladet.no