«Falne engler» er den beste Veum-filmen av grunner som jeg ikke helt skjønner, bortsett fra at regissør Morten Tyldum har lagt et mildt lokk på dampen, slik at det blir trykk i filmen. Framdriften er elegant, personene mer troverdige enn tidligere. Til og med den jålete klisjé-kynikeren Floberg er roet ned til en figur som man med vennlighet og tilgivelse kan akseptere at kanskje finnes.
Trond Espen Seim har etter hvert utviklet en unik form for urban skogsråhet. Han er en asfalt-elg som det lukter mose, truse og granbar av, og overfølsomme filmseere vil nok anta at han enten burde sitte i bur eller bli snakket med. Pia Tjelta er en av de få norske skuespillerinnene som kan matche Seim. Hun har også noe urolig animalsk ved seg og kan være veldig god når hun ikke anstrenger seg. Uanfektelse kler Tjelta som trikot. Det er som med katter. De bør beholde verdigheten. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å si at i et land med mange talentløse regissører og få tilbud har det skjedd at Pia Tjelta fikk noen forferdelige roller med til dels umenneskelig teite replikker. I denne er hun det viktigste som skjer.
Handlingen i «Falne engler» er også bra. Ei ung jente blir funnet hengt, og snart henger også Seims engangskjæreste Pia på samme måten. Deretter ei lita jente. Seriemorder-filmer er de beste fordi du aldri risikerer at Emil på 12 år har så ukjærlige karriereforeldre at han blir forfulgt av narkolangere og derfor dreper bestemor med en forgiftet PS2-kontroller. Motivet er krimforfatternes fellesforbannelse, og de sauser i hop mye seig sørpe for å få til en oppklaring. Seriemordere har den samme sorten dustete motiver som heksa til Hans og Grete, og du slipper å bli flau.
Jeg skal ikke røpe slutten, men den er i hvert fall den minst dumme av Veum-filmene.