Noen ganger er dumheten demonstrativ, som hvis folk leter etter økologiske gulrøtter på Clas Ohlson. «The air I breathe» er en film som bare leter etter feil ting på feil steder med feil folk:
Brendan Fraser spiller leiemorder i Liberty Valance-svart, som om han var Johnny Cash eller en morder som gjerne vil bli gjenkjent på arbeidstøyet. Fraser som leiemorder er som om Hallgeir Langeland spilte Superman eller eksosråne i Byfjordtunnellen.
Forest Whitaker har etter hvert utviklet et så sørgelig tåreblikk at du vurderer å ta ham med til veterinæren og få gjort slutt på lidelsene. Her er han en investeringskonsulent som bruker penger på hest og kommer i sutrende konflikt med den lokale mafia-psykopaten.
Fingers spilles av Andy Garcia, og han har overnaturlige evner sånn at han også kan finne de som stenger seg inne i en leilighet på Manhattan og hvisker empatisk til hverandre.
Det gjør Fraser og den nyinnkjøpte popstjerna Sarah Michelle Gellar. Hun drikker og danser og har antakelig barn som sitter i bilen uten sikkerhetssele. Garcia har så mye utenpåsjel at han kunne gått barbeint i fjæra, så han sier at han er lei av å jage etter penger. Jeg er lei av vann, sa selen til hvalrossen.
Hvis jeg nå legger til at den helgenkjekke legen Kevin Bacon elsker Julie Delpy så voldsomt at hun blir bitt av en klapperslange. Da er jeg ferdig.
Jeg har tenkt giennom denne filmen flere ganger, og jeg kan ikke skjønne at det skjer én eneste ting i den som angår noen, bortsett fra Trygg Trafikk. Det er nemlig sånn at bilisten som kjører på far til Gellar tuter i hornet før han setter beinet på bremsen. Det strider mot bilistenes refleks-repertoar.
Filmen er basert på visdom fra kinesisk lykkekake.