De hadde nek før. Spilleslasken John McGinley hadde ei høy lys dame som han antakelig vant i supporterklubbens fredagslotteri. I det hele tatt består denne filmen av arbeiderklasse-tjafsete menn – mens kvinnene deres ser ut som Bang Olufsen-kabinetter fra de øverste etasjene i Playboy-bygget. Det gjør noe med troverdigheten.
D. B. Sweeney spiller ølkjører, og kona hans er utro med en så oppsiktsvekkende arroganse at det må være noe i dette med pils og potens. Den tredje kameraten får null hull hos tannlege-assistenten og depper. De tre kjører til Super Bowl et sted på sørlandet, og de har forferdelige samtaler om musikk og liv. De er fattige, de er mislykka, de er dumme og snakkesalige. De har ikke mobiltelefoner. Mange eddik-baserte blekksprut-retter er bedre enn dette.
Independent-regissører i USA er merkelige folk som tydeligvis har mange fornemmelser og ingen tanker. I «Life's a trip» finnes det bare én stilig scene: Stripperen blir svimmel av å svive rundt stanga og detter dumt.